Kjapt om kabbis

I Kabwe går dagene stort sett i hundreogti! Og det er jo ekstremt uvanlig for Zambia og regne då det meste de kan yte er førti. Nok om ytelse. Kabwe stikker av med prisen som årets nykomming då eg til min store overaskelse fikk se kor grønt det var blitt etter eg kom heim fra juleferie. Men reintida byr ikkje bare på gull og grønne skoger, dog mest skog, men også på et par torner langs vegen. Men ingen som er umulig å komme over, en må bare forvente å bli litt våt.  Velger å sitere en god venn, i ditta tilfelle når det kommer til regn så er det riktig i andre tilfeller er ikkje det heilt på sin plass.

 – we are from norway, we dont care-

Litt regn skader jo ingen, eller?

Visste du at du kunne dø av regn?

For det kan virke som det når eg som kvit fyr i gul singlet og shorts sykler midt i gata kabwe sentrum heilt mutters aleine midt på en onsdag. Kor er alle de andre ? Joda, de er trygt plassert under en eller annen form for tak, det være seg blad,helst fiken, eller blikk,helst bølge. Og eg? Eg blir gjennomvåt sjølvsagt men møter likevell på trening, for en kan jo trene sjølv om det regner, for og så oppleve at det ikkje er en sjel der. Ditta er og eit scenario eg opplever på skolene, eg møter opp, etter å ha sykla 15 min i regnet på ikkje akkurat parkett lignende veier,  og ser at skolen er tom og mørk. En merker fort at det er nokke som ikkje stemmer, eg kan til og med lukte det på 2km avstand, og høre det på 4km. Så koffor snudde eg ikkje då? Eg måtte jo sjekke selvfølgelig. Ka med å gi beskjed? Nope, regn fra himmelen er beskjed god nok.
Dagene i kabwe går fortere og forterer og inntrykkene blir, ikkje færre, ikkje like overaskende lenger det blir bare en del av kverdagen. Men det hender at det er ting som sitter litt ekstra langt inne.
Kan nevne en episode som eg burde ha tatt et bilde av men eg hadde ikkje kamera med meg, så då får korrekt gjenfortalt hendelse gi et godt nok bilde på det. Eg, bjørnar, kommer syklende ut fra stadion etter endt trening og aner fred og ingen fare. På min vei mot byen spotter eg nokken kuer samt okser som spiser gress utenfor stadion, de var ikkje der før jul, og storkoser seg. Eg passerer de to svarte oksene, som kan minne om oksen ferdinand for de som har lest den, eventuelt hørt lydbok, og ser at de ikkje er heilt enige med tauet , som strammer, om i kva retning de skal gå. Tauet var vell knytta til en pole og de ville vekk, dritbra historie, kjempepoeng, eg ler meg ihel, tenker du. Feil. Med hodet så vidt over høgden på gresset, omlag 100cmoh, ser eg hodene til to gutter, som ikkje kunne ha vert masse eldre enn 5 år. De roper etter meg ”how are you” med tauet i venstre arm, som oksa napper litt i, og høyra arm vinkende febrilsk mot meg.  Eg hilser som vanlig men er dinna gangen lettere underholdt av et smått åndsvakt størrelseforhold.

Eg leste i avisa dagen etterpå at to barn var blitt spist av okse. Lærdom, du lar ikkje to 5 åringer passe på to okser som tilsamme veier over 1 tonn(?)

Det foregikk også nokken reperasjoner av strømmaster, ikkje så kjempespennende i utgangspunktet men her nede er de så sugne på det lille rushet i kvardagen at de gjør ka som helst. Som, i ditta tilfellet, å lage en improvisert stige av gammalt stilas og andre ting det går an å klatre i som de plasserer på hengeren til en traktor, dinna arkitektoniske skjønnheten rager 10m i været og el-montøren er i toppen uten nokken form for sikring. Imponerende byggverk, evnt, makkverk.

Arrangerte WAD (world aids day) turnering rett før eg dro på juleferie, for 10 community skoler i kabwe. Veldig vellyka turnering som hadde netball, fotball og volleyball på agendaen, dog volleyballbiten ikkje blei heilt fulgt opp. Det endte opp med at eg fikk tilfeldige folk som kom til meg med følgende henvendelser. ” we have played volleyball, can we have our food now?” Jo sevfølgelig skal du få det. Ja! Mornna!

Det samme oppstod då han som var ansvarlig for dommerene ikkje gjordet jobben sin heilt etter boka og bare fikk tilfeldige folk til å dømme kampene, det må jo bare bli bråk av sånt, både på bana og utenfor. På bana var det jo totalt forvirring pga en pipeblåser som blåste i hytt og pine. Men til tross for for begredelig pipeblåsing gikk jo turneringa sin gang. Og då kommer det jo selvfølgelig nokken ivrige sjeler opp til meg, som eg aldri har sett før, og krever penger for den jobben eg ikkje har bedt de om å gjøre. Eg takker de for innsatsen og på mest høflig vis sier at det ikkje er nokken penger å få. De får heller finne seg en hare til middag idag. Og til alt hell så dukka det opp en hare på bana dinna dagen. Det skulle bli den første og siste fotballkampen den haren var med på.

Midt under en kamp kommer det en hare i 120 inn på bana med panikk i blikket, med 20 dritsultne unger i helane så forstår eg det godt. De som spiller fotball slutter med det og jager hare, alle andre som oppdager haren slepper alt de har i hendene for her, her var det middag i fullt firsprang på fotballbana og den skulle alle ha en bit av. Det være seg nyre,labb, hjerte, generell tarm og litt hår, det skulle takast og blodet skulla flyte.
Vi entrer no haren sine skjebnesvangre siste 3 min av livet, kan og være 2 min utifra når han tok kvelden.
”Faen faen faen!” tenker haren for seg sjøl når han løper ut på fotballbana med 40 unger i hælene, ” eg skulle jo bare ut for å trekke litt frisk luft”,  det skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg, ett av fleire. Han var sliten og redd men likavell hadde han trua, han tenkte tilbake på krangelen med kona og alt det stygge han sa, han angra, men skråsikker på at kona vill tillgi han når han kom heim med mat. Han kjente det rykka i halsen, så blei det mørkt. Han tok til høyre når han burde tatt til venstre og vips så var haren i hendene på mobben. Du tapte den jølsrud! Slått sparka opp i lufta, med tilhørende femdobbel salto, og til slutt revet i fillebiter med hard konkuranse om de fineste stykkene, ”blodet var overalt, det var et galehus!” sier en sjokkert Idrettsmotvillig Bjørnar Johannessen  til www.firdaposten.no



Vil framheve her at min personlige favoritt del er av gutten som stolt viste fram at han hadde kapra ei nyre. Lecker!

Etter ditta så gikk turneringa som vanlig, det var jo tross alt bare en hare.

I zambia er folk glad i å synge, enten de kan det eller ei, og det e jo flott da! Men det kommer til et punkt der eg kjenne at det dirrer i nerva over frustrasjon for at de overhodet ikkje ser sine egne begrensninger, reint sangmessig. Så ka er poenget med dinna tiraden mot zambia og sangstemme? For det har seg sånn at eg har lånt vekk mp3 spilleren min til Ida og no går ho rundt og synger , nokke så til de grader falskt, på Muse – guiding light. Det er jo fett at ho digger Muse men eg synest ho kunne holdt seg til lyttinga, det som er bra er at ho legger seg kl åtte på kvelden. Andre som blir gal av det er vertsmora mi som no må rope fem ganger så høgt for at Ida hører, eg har på mangen måter skapt et monster, en ond sirkel som bare slår tilbake på meg uansett ka eg gjør. Eg prøvde bare å være hyggelig.

JODA!