Nest siste innlegg

Skrivelysten er smått kommet tilbake og eg kjennner suget etter å fortelle om en del sinnsyke episoder siden sist gang, eg skaper no ei forventning tidlig i innlegget mitt sånn at det no bare kan gå en vei, nedover. Du kommer nok til å bli skuffa.




Eg veit ikkje kor eg skal begynne, tingene hoper seg opp i det rotete hodet mitt, men eg velger å begynne med det eg husker best.



I helga arrangerte vi ei stor turnering i Makululu for netball, fotball U12 og fotball U14. I tradisjon tro så er det jo selvfølgelig ingen av lagene som melder sin ankomst til den gitte datoen de skal gjøre det, det fører jo, som vanlig, igjen til at vi må lage alt av kampoppsett og grupper fortløpende heilt til siste lag kommer. Eg er no blitt så vandt med at ting ikkje går etter planen eller generelt ikkje funka som det skal at eg sa det som det var, vi måtte gjøre alt arbeidet på lørdag. Problemene/ utfordringene evnt så forbanna tragisk at det er morsomt, kommer an på kva syn du har på ting, står i kø. I brevet som blei sendt rundt til trenerene stod det at oppmøte var kl 8:00 på Zocs ground lørdag 13 mars. Eg veit jo at det ikkje komme til å skje men eg må jo vise at hvertfall eg klarer det. Så eg kommer der kl 8 blank og finner bana heilt tom, ikkje et einaste lag har valgt å møte opp. No er det slik at 8:00 er 10:00 osv, og siden turneringa sin første kamp ikkje starta før kl 1130 så var vi egentlig "on schedule", eg var strålande fornøyd og tenkte at vi kanskje blei ferdig idag, det var basert på antall lag som var tilstede då. Plutselig dukker det opp et ukjent antall nye lag som igjen fører til at vi må redigere kampoppsettet, ditta var jo selvfølgelig etter at to kamper var spilt, vi deler då opp lagene i to puljer for kver av aldersgruppene på to forskjellige baner, en smal sak igrunn.



Første spørsmål kommer fra en av trenerene som trener to forskjellige lag som er delt over to de to banene, det er et stykke mellom kvar bane, om at vi kunne flytte begge lagene over til den andre bana. Istedenfor å være imøtekommende så klikker han som har ansvaret for kampoppsettet nesten i vinkel. Eg må jo då bort å roe ned gemyttene og forklare situasjonen og då ordner det seg, for det var jo ikkje et stort problem men bare ei lita justering. Det skulle ikkje være første gangen eg måtte roe ned ting fordi folk er så hinsides hårsåre at de tar alle spørsmål som en fornærmelse, no skal det og sies at en del av trenerene anklager istedenfor å spør. "du satte oss opp på den bana slik at vi skulle tape, eller for at vi ikkje skulle møte dokke " osv, det er barnehage nivå på det meste av klagene. Turneringa kunne starte igjen etter masse om og men, no er vell alle lagene komt, det tenkte ikkje eg men kanskje DU.



Netball biten med jentene gikk jo som vanlig knirkefritt då de ikkje har så ufordragelige trenere som anklager folk i hytt å pine for juks og fanteri uten å være det spor bedre sjøl, sjølvinnsikt er desverre fraværande i ekstremt mangen tilfeller her.



Netball turneringa gikk veldig greit då det bare var 4 lag som spilte, men det betydde bare meir kvalitet, og eg er personlig meir fan av de enn av fotballen mest pga trenerene for fotballen er så fulle av drit. Ikkje det at eg blir sur eller frustrert, det er bare et faktum. Og de voksne er de verste. Rollemodell begrepet trenger ikkje en overhaling men en introduksjon for det eksisterer ikkje, men det finnest hederlige untak.



Eg tok meg ei inspeksjonsrunde til den andre arenaen for å se kordan det gikk med de, det gikk veldig bra og den ansvarlige hadde god kontroll, det var bare det at det hadde komt 4 nye lag på den sida, så det ville ta litt lenger tid en først antatt. Moro tenkte eg, det blir vell to dager då.



Før kvar kamp den første dagen holdt eg en moralpreik for laget og laglederene om at å spille med en som var for gammal ikkje var fair play og ville føre til diskvalifikasjon av laget. Det var greit det sa de, eg ga de sjangsen til å sende vekk spillere før kampene starta, det fønka jo greit i starten, som det alltid gjør. Hadde et vagt håp om at dinna måten å tilnærme meg ville gi uttelling. Det er moro når du ser en spiller med bart og like svære muskler som arnold som rager to hoder høgre en alle andre på motstander laget og spør treneren, er han U14? "ja" så spør eg spilleren "Ja" , han svarer med så mørk stemme at eg ikkje forstår ka han sier, det rister i bakken. Både spilleren og treneren var elendige løgnere, så eg ga de et par sjangser før han måtte gå.



Eg går igjen bort til "sekretariatet", for det e jo ikkje et sekretariat men en en gjeng med lathanser som sitter i skyggen å er litt viktige, av 6 stk så gjør to en jobb. Då er det jo selvfølgelig en trener som føler seg uretferdig behandla og meiner vi favoriserer andre lag, kvifor? Fordi laget hans har spilt 2 kamper mindre enn et anna lag og de er satt opp seinere osv, sånne usaklig anklager blir det jo litt støy av men det roa seg fort. Nok en gang barnehage.



Kort oppsumert så var første dagen ekstremt vellykka med tanke på at det var første gangen ei slik turnering er avholdt i makululu, eg har ikkje peiling kor mangen som var tilstede rundt arenaen men eg tror det kan ha vert så mangen som 700 stk, og når et lag scorer så er det heilt forbanna texas, då blir bana storma av samtlige med tilhørende saltoer, flikkflakker etc.

Netball-bana hadde den beste og mest intime stemningen ,der jentene, med og uten barn på ryggen, disker opp med nokken fantastiske sanger til motstander fansen, som då igjen svarer. Også de stormer bana for juble. Dommerene var av det ålreite slaget dinna gangen men det er alltid nokken som ikkje er nøgd. Det som er greit når en ikkje har merke på bana i form av kvitt kritt er at en har en folkemengde som lager linja til en, 16 metern blir på gefylen.



Eg hadde bestemt meg for å komme litt seinere på søndag bare for å se ka som skjedde, om det i det heile tatt skjedde nokke. Som nevnt over så skulle vi på søndag også begynne kl 8, men grunna at nokken er veldig gla i gå i kirka så blei det litt utsatt og det begynte kl 1200, ikkje så verst det.

Eg tok en telefon for å høre kordan det gikk, då var klokka 10, beskjeden eg fikk då var at det eine laget hadde nekta å la oss bruke ballen vi brukte igår, så då gikk heile turneringa i stå fordi nokken skulle være barnslige. Faen, tenkte eg, og heiv meg på sykkelen, som ikkje var der, fordi nabogutten hadde stukket av med den, så det blei taxi til Makululu med nokken baller. Når eg kom dit så hadde en av trenerene trekt laget sitt, kvifor? Eg fikk det aldri med meg sjølv om han forklarte det, men det var nokke med den ballen og det at de hadde spilt litt mindre kamper, hallo? Sjekk kampoppsettet, nei. Fordi han var urettferdig behandla, han var jo og en god kristen og kom rett fra kirketjeneste. Etter litt fram og tilbake så fant eg ut at det var det laget som, tilsynelatende, hadde nekta oss å bruke ballen. Det var første variant. Etter nærmere undersøking så kom det fram at ballen var på bana, med laget, men de hadde ikkje sagt " her er ballen vi henta til dokke" til arrangørene, sjølv om de,arrangørene, såg at de hadde ballen så gikk ikkje di bort og spurte om de kunne bruke den ballen. Så de bestemte seg for å hente en anna ball. Når de då kom tilbake med den andre ballen bestemte det laget seg for å si, her er ballen dokke skal bruke, då sa de andre, nei, vi har vår egen ball no. Fornærma som han blei så trekte de laget. Blei du forvirra? Eg skjønner sjølv ikkje heilt kordan de fikk det til menmen det er ikkje nokke å gjøre med.



Klokka raste avgårde og vi var kommet til sluttspillet, selvfølgelig ikkje uten problem. En av treneren lurte på kordan det hadde seg at laget hans hadde spilt 3 kamper mens det laget som toppa tabellen og gikk videre hadde spilt 5 kamper, et ganske legitimt spørsmål om du spør meg. Koordinatoren blei jo selvfølgelig kjempefornærma så istedenfor å forklare han kvifor det var sånn så klikker han nesten i vinkel igjen, fordi at nokken stiller spørsmålsteikn ved jobben han gjør. Eg spurte sjøl kordan det hadde seg og ba han vise meg, det einaste svaret eg fikk var at det var riktig, han var snurt. Det endte opp med at eg regna det ut sjøl, det tok fem min før det var klart og eg kunne gi den fortvila treneren forklaringa på kvifor det var slik, de kom ikkje videre pga ett måls forskjell.



I sluttspillet så begynte dramaet å virkelig utspille seg, eller for U12 gikk det greit men når U14 skal spille då var det litt verre. Det tre første kvartfinalene blei avgjort på straffespark. Etter å ha sett kor ampert nokken av U14 spilleren oppførte seg så bestemte eg meg for å dømme den andre semifinalen, det skulle vise seg å bli særs dramatisk.



Kunnskapsnivået ang reglene er veldig varierende og eg blei fortalt " but ref its 7m not 9" " if it is a penalty the you have to take it outside" Mykje gode argument med andre ord.



På tampen av den andre omgangen så blåser eg ei soleklar straffe til det eine laget, selvfølgelig til usaklige store protester.

Lang ball blir spilt gjennom til spiss, keeper spurter ut og foretar en klassisk strake bein takling. Spissen hopper unna så vidt det er og eg dømmer ei soleklar straffe " but ref he jumped away from him" eg svarte " so if i try to shot you with a gun but miss, that is not against the law?" " he didnt touch him", mykje bra argument men eg lot meg ikkje overtale. De scorer på straffa og det gjenstår 1 min. Rett etter avspark så stormer det laget som nettop har fått mål imot framover, og igjen så kommer keeperen i fokus med å meie ned en motspiller til ei soleklar straffe, som var innenfor. Eg kunne nesten ta på stolpen og får då høre" it is outside ref", jada. Ekstrem dramatikk og alle på heile bana samler seg rundt målet for å se det siste som skjer i kampen, tipper det var 200 stk + rundt målgården. Presset er enormt og keeper blir den ultimate helten som redder og då oppstår det kaos, armer og bein flyr over alt, ballen blir most inn i mengden med spillere og publikum, saltoer, flikkflakker slåssing, ja det var totalt kaos i 10 min. Etter støvet hadde lagt seg så var det selvfølgelig en spiller på det tapende laget som var skada, han var så dårlig til å filme skada at det ikkje skulle gå an. Men moro var det lell.



Turneringa blei ikkje ferdig før neste lørdag då det blei mørkt og ikkje lot seg fullføre på søndagen.



Ditta innlegget begynte eg å skrive 14 mars og når eg ser på det no i ettertid så tenker eg" hmm, eg var vell litt kvass". Men det skal være sagt at det sjølv om det virker som alt ikkje fungerte så var det jo ei meget bra turnering med nesten 30 lag totalt. Trenere anklager deg for å favorisere, spillere prøver å jukse på alder, trenere som manipulerer alt til sin fordel. Men etter at turneringa er over så smiler de og er strålende fornøyd og spør meg "when is the next tournament" . Det er, bank i bordet, ganske givende. Når eg då vandrer rundt i Makululu og de små tassene roper"jonna", med veldig rar uttale, eller synger på sangene eg har lært de og eg får en egen entourage på 10+ barn så tror eg hvertfall eg har gjort et visst inntrykk. Vanlige voksne som forteller om kor gøy det var med den turneringa og kor masse de ser fram til neste.



Med andre ord så gikk dinna turneringa knirkefritt, hvertfall i zambisk målestokk.



Ditta blir mitt nest siste innlegg for mitt opphold i Kabwe, det siste kommer i begynnelsen av juni etter den siste turneringa mi som eg forhåpentligvis skal klare å organisere med den nye gruppa av ungdommer som eg har trent opp i Makululu.



Etter en start der eg syntest det var veldig gøy å fortelle om kva som skjedde så gidder eg ikkje lenger, det blir vanlig, en del av den daglige rutina og ikkje så spennende å skrive om. Andre ting er så massive at eg ikkje orker å begynne for då rissikerer eg å sitte i evigheten, som då mora til Mokoka(nevnt i tidligere innlegg) gikk til heksedoktor, herregud for et opplegg, eller når eg nesten kræsja i ei kiste . Dessuten så må eg jo spare nokken historier til eg kommer heim, som ikkje egner seg på internettet!



Kos fra bløm

Kjapt om kabbis

I Kabwe går dagene stort sett i hundreogti! Og det er jo ekstremt uvanlig for Zambia og regne då det meste de kan yte er førti. Nok om ytelse. Kabwe stikker av med prisen som årets nykomming då eg til min store overaskelse fikk se kor grønt det var blitt etter eg kom heim fra juleferie. Men reintida byr ikkje bare på gull og grønne skoger, dog mest skog, men også på et par torner langs vegen. Men ingen som er umulig å komme over, en må bare forvente å bli litt våt.  Velger å sitere en god venn, i ditta tilfelle når det kommer til regn så er det riktig i andre tilfeller er ikkje det heilt på sin plass.

 – we are from norway, we dont care-

Litt regn skader jo ingen, eller?

Visste du at du kunne dø av regn?

For det kan virke som det når eg som kvit fyr i gul singlet og shorts sykler midt i gata kabwe sentrum heilt mutters aleine midt på en onsdag. Kor er alle de andre ? Joda, de er trygt plassert under en eller annen form for tak, det være seg blad,helst fiken, eller blikk,helst bølge. Og eg? Eg blir gjennomvåt sjølvsagt men møter likevell på trening, for en kan jo trene sjølv om det regner, for og så oppleve at det ikkje er en sjel der. Ditta er og eit scenario eg opplever på skolene, eg møter opp, etter å ha sykla 15 min i regnet på ikkje akkurat parkett lignende veier,  og ser at skolen er tom og mørk. En merker fort at det er nokke som ikkje stemmer, eg kan til og med lukte det på 2km avstand, og høre det på 4km. Så koffor snudde eg ikkje då? Eg måtte jo sjekke selvfølgelig. Ka med å gi beskjed? Nope, regn fra himmelen er beskjed god nok.
Dagene i kabwe går fortere og forterer og inntrykkene blir, ikkje færre, ikkje like overaskende lenger det blir bare en del av kverdagen. Men det hender at det er ting som sitter litt ekstra langt inne.
Kan nevne en episode som eg burde ha tatt et bilde av men eg hadde ikkje kamera med meg, så då får korrekt gjenfortalt hendelse gi et godt nok bilde på det. Eg, bjørnar, kommer syklende ut fra stadion etter endt trening og aner fred og ingen fare. På min vei mot byen spotter eg nokken kuer samt okser som spiser gress utenfor stadion, de var ikkje der før jul, og storkoser seg. Eg passerer de to svarte oksene, som kan minne om oksen ferdinand for de som har lest den, eventuelt hørt lydbok, og ser at de ikkje er heilt enige med tauet , som strammer, om i kva retning de skal gå. Tauet var vell knytta til en pole og de ville vekk, dritbra historie, kjempepoeng, eg ler meg ihel, tenker du. Feil. Med hodet så vidt over høgden på gresset, omlag 100cmoh, ser eg hodene til to gutter, som ikkje kunne ha vert masse eldre enn 5 år. De roper etter meg ”how are you” med tauet i venstre arm, som oksa napper litt i, og høyra arm vinkende febrilsk mot meg.  Eg hilser som vanlig men er dinna gangen lettere underholdt av et smått åndsvakt størrelseforhold.

Eg leste i avisa dagen etterpå at to barn var blitt spist av okse. Lærdom, du lar ikkje to 5 åringer passe på to okser som tilsamme veier over 1 tonn(?)

Det foregikk også nokken reperasjoner av strømmaster, ikkje så kjempespennende i utgangspunktet men her nede er de så sugne på det lille rushet i kvardagen at de gjør ka som helst. Som, i ditta tilfellet, å lage en improvisert stige av gammalt stilas og andre ting det går an å klatre i som de plasserer på hengeren til en traktor, dinna arkitektoniske skjønnheten rager 10m i været og el-montøren er i toppen uten nokken form for sikring. Imponerende byggverk, evnt, makkverk.

Arrangerte WAD (world aids day) turnering rett før eg dro på juleferie, for 10 community skoler i kabwe. Veldig vellyka turnering som hadde netball, fotball og volleyball på agendaen, dog volleyballbiten ikkje blei heilt fulgt opp. Det endte opp med at eg fikk tilfeldige folk som kom til meg med følgende henvendelser. ” we have played volleyball, can we have our food now?” Jo sevfølgelig skal du få det. Ja! Mornna!

Det samme oppstod då han som var ansvarlig for dommerene ikkje gjordet jobben sin heilt etter boka og bare fikk tilfeldige folk til å dømme kampene, det må jo bare bli bråk av sånt, både på bana og utenfor. På bana var det jo totalt forvirring pga en pipeblåser som blåste i hytt og pine. Men til tross for for begredelig pipeblåsing gikk jo turneringa sin gang. Og då kommer det jo selvfølgelig nokken ivrige sjeler opp til meg, som eg aldri har sett før, og krever penger for den jobben eg ikkje har bedt de om å gjøre. Eg takker de for innsatsen og på mest høflig vis sier at det ikkje er nokken penger å få. De får heller finne seg en hare til middag idag. Og til alt hell så dukka det opp en hare på bana dinna dagen. Det skulle bli den første og siste fotballkampen den haren var med på.

Midt under en kamp kommer det en hare i 120 inn på bana med panikk i blikket, med 20 dritsultne unger i helane så forstår eg det godt. De som spiller fotball slutter med det og jager hare, alle andre som oppdager haren slepper alt de har i hendene for her, her var det middag i fullt firsprang på fotballbana og den skulle alle ha en bit av. Det være seg nyre,labb, hjerte, generell tarm og litt hår, det skulle takast og blodet skulla flyte.
Vi entrer no haren sine skjebnesvangre siste 3 min av livet, kan og være 2 min utifra når han tok kvelden.
”Faen faen faen!” tenker haren for seg sjøl når han løper ut på fotballbana med 40 unger i hælene, ” eg skulle jo bare ut for å trekke litt frisk luft”,  det skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg, ett av fleire. Han var sliten og redd men likavell hadde han trua, han tenkte tilbake på krangelen med kona og alt det stygge han sa, han angra, men skråsikker på at kona vill tillgi han når han kom heim med mat. Han kjente det rykka i halsen, så blei det mørkt. Han tok til høyre når han burde tatt til venstre og vips så var haren i hendene på mobben. Du tapte den jølsrud! Slått sparka opp i lufta, med tilhørende femdobbel salto, og til slutt revet i fillebiter med hard konkuranse om de fineste stykkene, ”blodet var overalt, det var et galehus!” sier en sjokkert Idrettsmotvillig Bjørnar Johannessen  til www.firdaposten.no



Vil framheve her at min personlige favoritt del er av gutten som stolt viste fram at han hadde kapra ei nyre. Lecker!

Etter ditta så gikk turneringa som vanlig, det var jo tross alt bare en hare.

I zambia er folk glad i å synge, enten de kan det eller ei, og det e jo flott da! Men det kommer til et punkt der eg kjenne at det dirrer i nerva over frustrasjon for at de overhodet ikkje ser sine egne begrensninger, reint sangmessig. Så ka er poenget med dinna tiraden mot zambia og sangstemme? For det har seg sånn at eg har lånt vekk mp3 spilleren min til Ida og no går ho rundt og synger , nokke så til de grader falskt, på Muse – guiding light. Det er jo fett at ho digger Muse men eg synest ho kunne holdt seg til lyttinga, det som er bra er at ho legger seg kl åtte på kvelden. Andre som blir gal av det er vertsmora mi som no må rope fem ganger så høgt for at Ida hører, eg har på mangen måter skapt et monster, en ond sirkel som bare slår tilbake på meg uansett ka eg gjør. Eg prøvde bare å være hyggelig.

JODA!